Edvard Grieg – tale ved graven 4.september 2007
Av Torbjørn Wilhelmsen, nestleder Troldhaugens Venner
Edvard Grieg døde natt til den 4. september på Bergens kommunale hospital. Sykepleiersken
som holdt vakt ved hans seng, fortalte at han på det aller siste reiste seg opp
i sengen, bukket, la seg ned og åndet ut.
Da det ble kjent at Edvard Grieg var død 64 år gammel, gikk den unge nasjonen
inn i en landesorg. Kong Haakon og dronning Maud stilte seg blant kondolantene,
pressen over hele verden skrev om Griegs bortgang og 30-40.000 fulgte ham på vei
til hans siste hvile.
Hva var det som gjorde at en slik reaksjon naturlig og riktig?
Selv om Rune Slagstad har valgt å utelate Edvard Grieg i sin store bok om ”Nasjonale
strateger”, så er det nettopp det Grieg var. Allerede som 19-åring sendte Edvard
Grieg brev til Kongen i håp om å bli tildelt Statens studie- og reisestipend i
den hensikt ”at vinde resultater som kunde blive av betydning, ikke alene for
mig, men også for musikken i mit Fædreland, hvor det er min akt at forblive.”
Allerede her ser vi ansatsen til Griegs nasjonale musikalske kulturprosjekt.
Til tross for at Grieg ikke fikk stipendiet, fikk han stadig flere som kjempet
hans sak på det økonomiske området. Johan Sverdrup holdt et innlegg i Stortinget
etter valget i 1873 hvor han gjorde Griegs perspektiver til sine egne: Han mente
at tiden var moden for å styrke nasjonens utvikling på det kulturelle område:
”Det vilde give oss selvagtelse og andres agtelse.” Sverdrup pekte på tonekunsten som et ”forædlende dannelsesmiddel.” I ettertid
kan vi trygt si at Sverdrup talte om Griegs livsprosjekt.
Edvard Grieg evnet å skape et unikt og norsk tonespråk inn i rammen av den europeiske
kunstmusikken. Han gav en hel verden en musikalsk tolkningsnøkkel til det norske,
og han alfabetiserte våre musikalske uttrykk og skapte derved en plattform for
vår tonale identitet innenfor den europeiske kulturkrets. Således var han også
en brobygger mellom oss og verden der ute. Få Nordmenn er unnet den lykke å vinne
internasjonal anerkjennelse for sitt kultiveringsarbeid ennå mens de er i live.
Så var da også Edvard Grieg – og hans hustru Nina – unike musikkformidlere. Edvards
politiske engasjement gjorde ham ikke mindre omtalt i europeiske kulturkretser,
i politikken og i media.
Når vi markerer hans dødsdag for 100 år siden, er det nettopp fordi Grieg lever.
Således fremstår dagens begivenheter i en kolossalt paradoks. På pianokrakker
over den ganske verden sitter store og små og spiller hans små og store komposisjoner
hver eneste dag. Ser vi i platehyllen, finner vi rikholdig utvalg med innspillinger
av Griegs musikk. Skriver du ”Edvard Grieg” på en søkemotor på Internett, får
du 142.000 henvisninger. Hans uttrykk var så genialt og fundamentalt, at det han
skapte fortsatt er gjenstand for nyfortolkning og forskning.
Hans dødsdag i dag den 4.september 2007 er derfor først og fremst en markering
av den LEVENDE Edvard Grieg.
Da Edvard Grieg endelig fikk sitt siste hvilested her på Troldhaugen den 4. april
i 1908, er hans grav langt mer et minne om den levende, fremfor den avdøde, Grieg.
Det er ikke minnet i seg selv om vårt bysbarn som gjør ham levende. Mot normalt
i det bergenske kulturliv, er det ikke tradisjonene som holder minnet levende.
Det er den levende Grieg som avtvinger vår respekt. Vi står her ikke i sorg, men
i ærbødighet. Vi står her ikke av tradisjon, men av takknemlighet.
Det er alt det Edvard Grieg sto for som komponist og nasjonbygger som gjør at
vi står her nå i denne morgentime. Som helt og ekte engasjert menneske, skapte
han musikk som gir liv til oss. Tonene han festet til arket, partituret han slet
med, skaper identitet og gir mening til våre liv den dag i dag. Derfor lever ikke
Edvard Grieg alene gjennom forskningens formidling til våre hoder. Det er Edvards
Griegs toner som lever videre i oss.
”Så er da Edvards aske kommet til sitt hvilested. Jeg satte urnen inn i grotten,
og så ble stenen satt for. En solsort sang i granene ovenfor. Solen gikk nettopp
ned bak gullbremmede skyer og kastet sine siste solstråler henover vannet og på
Edvards navn”, skriver Edvard Griegs gode venn Frants Beyer om urnenedsettelsen
på dette sted.
Edvard Grieg takket høflig for seg, og vi takker stadig gjensidig tilbake. Vi
holder fast ved freden som er lyst over hans minne, og vi holder fast ved lykken
over at han lever videre gjennom gaven han har gitt oss til eie i våre hjerter.